Elvis ass...
Hvis Elvis-komedie er en egen sjanger (og det bør det være), så kan jeg bare komme på to filmer som hører under denne sjangeren (kom gjerne med forslag), den ene så jeg i går og heter Elvis Meets Nixon, 
Det bør nevnes at selv om ingen av skuespillerne på coveret ser ut som hverken Nixon eller Elvis, men de ligner i filmen, spesielt Nixon er bra (selv om få nordmenn har noen kjennskap til mer enn hodet hans på glass)
og den andre sitter jeg og ser på nå, Bubba Ho-Tep.
Selv om den ene er en komedie om hvordan Elvis bestemmer seg for å bli FBI agent, drar for å overtale Nixon og ender opp med dette berømte bildet 
og et FBI badge, mens den andre er en horror film om Elvis, som alle tror er en Elvis imitator ved navn Sebastian Haff, på gamlehjem som bekjemper en sjelesugende mumie (en sjel suges ut av rompa selvfølgelig) sammen med John F. Kennedy 
(som, etter en biltur i Dallas, har fått byttet ut hjernen sin med en sandsekk (hjernen ligger i det hvite hus og drives av et batteri) og blitt farget svart), så er det noen rørende likheter her.
Begge viser Elvis sent i livet (super sent i Bubba Ho-Teps tilfelle, men jeg tenker mest på flashbackene som forteller hvordan og hvorfor Elvis byttet liv med Elvis imitatoren Sebastian Haff) etter comebacket, Elvis er lei av kjendis livet, å aldri kunne gå noe sted alene. Han er blakk (når Elvis var blakk så betydde det at han måtte slutte å kjøpe Cadillacs til gud å hver man hver uke), lei av Memphis Mafian som bestandig hang rundt ham og over ham, lei av være overbeskyttet.
Begge filmene viser en Elvis som tar kontroll over livet sitt igjen, i Bubba Ho-Tep først ved å bytte liv med en vanlig mann, og så ved å komme seg opp av sykesenga og bekjempe en mumie, og i Elvis Meets Nixon ved å dra alene over landet (og på tvers og tilbake igjen) og treffe folk alene, gjøre ting på egenhånd.
I denne lilla fløyl dressen
En viktig forskjell er det (blandt alle de andre forskjellene), for Bubba Ho-Tep's Elvis er en gammel grinebiter, mens Elvis Meets Nixon's Elvis er mer som et forsvokst barn helt uten noe begrep om omverden, men begge er filmene er sjarmerene på hver sin måte. Det samme gjelder begge Elvis'ene, selv om Bruce Campbell's Elvis trenger litt oppvarming før han kommer i slaget.
Og sånn for å runde av:
Kurt Russell Elvis:
og Jonathan Rhys-Meyers Elvis:
