DetMagiskeKongeriket

På papiret ser det som et merkelig prosjekt: Skrekkmesteren John Carpenter lager en Elvis biopic på nesten 3 timer med en avdanket Disney-unge i hovedrollen.

Ved nærmere ettersyn er kanskje ikke John Carpenter et så merkelig valg allikevel, for han lager stort sett musikken til filmene sine selv (Notable Exeption: The Thing, hvor han overlater musikken til Ennio Morricone) selv om han stort sett baserer seg på en helt grusom synth.
Ettersom den avdankede Disney-ungen ikke var en eller flere av Jonas brødrene,

men selveste Kurt Russell, som ble nomiert til en Emmy for rollen, så ordnet også det seg på aller beste måte.
Dermed er Elvis også starten på a beautiful friendship mellom Russell og Carpenter som skulle resultere i Escape from New York, The Thing, Big Trouble in Little China og Escape from L.A.

Som tidligere nevnt er de fleste musikk biopics like; Noen med masse talent kjemper seg opp fra rennesteinen til suksess, har problemer med kvinner, dop og penger, også kommer seg på bena til slutt. Spe på med ikonisk musikk, The End.

Men Elvis filmer er en egen undersjanger, med egne regler (man skal for eksempel ikke vise bilder av Elvis, eller forkorte sangene hans (begge reglene blir brutt av Disney filmen Lilo and Stitch)) og sjanger stempler.
The Memphis Mafia for eksempel, gjengen som alltid henger rundt Elvis og enten snylter eller støtter han i alt han gjør. Noen ganger får de også skylden for at Elvis dopet seg i hjel, men her balanserer de en hårfin linje mellom gode kamerater og bråkete apekatter som støter Priscilla vekk fra Elvis.

Nesten hele filmen vises i flashback mens Elvis venter på å gå på scenen under comeback konserten hans på The Imperial i Las Vegas i 1969, så den aller siste nedturen får vi ikke se, og Elvis popper ikke en pille i hele filmen (i motsetning til moren hans).

Elvis elsker moren sin, sørstats mat, og Gud, og det er en scene hvor han kjøper Cadillacs til alle. Bang-bang-bang, treffer alle notene.

Tvillingbroren til Elvis, Jesse Garon, som døde under fødselen, brukes til spesielt god effekt her ettersom Elvis deler sine innerste tanker med han når han er alene.

Noe er det selvfølgelig å pirke på, det er for eksempel aldri nok folk i crowdscenene, og da ser det litt stusselig ut, dessuten er filmen laget for tv og det synes på bilde kvaliteten. Og så bruker Kurt Russell mer sminke enn en dragqueen, men dette blir det mindre av lenger ut i filmen.

Elvis føles som et familie prosjekt, a labour of love, og det er den på mange måter. Carpenter og Russell er gode venner, Russell giftet seg senere med Season Hubley som spiller Priscilla

og Bing Russell som spiller faren til Elvis, Vernon, er faren til Kurt på ordentlig (og mangeårig Deputy i Bonanza).

Dandrandrandran draa daaaa!

Filmen er jo laget knappe 2 år etter at mannen døde så mye av legenden er ikke satt i stein enda, sånn som manageren Colonel Parker, i dag kjent som en slesk fyr som satt som en igle på Elvis' pengesekk, vises her som en mer hjelpsom fyr, for ikke å snakke om medisinbruken, eller utroskapen, til Elvis som ikke blir nevnt med et ord, samt Memphis Mafian som blir heller hyggelig portretert her. Hverdags rasismen som følger med når en hvit fyr på 50tallet synger 'negermusikk', eller kontroversene rundt hoftevrikkene hans blir heller ikke vist, og vi blir ikke fortalt hvor gammel Priscilla var da de først ble sammen (14).

Lommemannen

Alt i alt?
Jeg vil kalle filmen naiv, men den cruiser på castets karisma og gleden som utstråles på skjermen.
5 av 7 Elviser.

For første gang i hele mitt lange liv har jeg fått et ønske på bloggen, et ønske om en anmeldelse av filmen Cop Land.

Først begynte jeg å skjelve, så spydde jeg blod, men etter det så grov (heter det det? Gravde?) jeg i dvdhaugen og fant Cop Land feilarkivert mellom Coraline og Constantine. Jeg har jo sett filmen en gang, men det er lenge siden, det eneste jeg husker er Michael Rapaport og at tjukke Rambo har vondt i øret.

So here we go:

Ah yes, filmen åpner med en drita full tjukkas Stallone (Sylvester la på seg rundt 20 kilo for rollen) som spiller på et Dødelig Våpen 3 flipper spill, sånn bør alle filmer åpne.

Andre person på skjermen er Edie Falco og det er jo et godt tegn.

Kjent fra rompevoldtekt-bonanzaen Oz, mafiadrama Sopranos, pillespise- og kollegapule- sykehusdramaet Nurse Jackie, og alt annet som er bra på tv

Synopsen på imdb er som følger:
The sheriff of a suburban New Jersey community populated by New York City policemen slowly discovers the town is a front for mob connections and corruption.

Sylvester spiller en mumlene, lavmelt, sheriff for politifolk,

Mumblejumble Magnum 44 jugglemumble...
en slags Rocky som aldri kom seg noe sted, og som i stedet for å bokse heller spiser smulteringer.
Harvey Keitel er Kong Cop i Cop Land,

hjernen bak det hele og en koselig fyr (i hvert fall til å begynne med, wink wink nudge nudge).
Robert De Niro

90talls politi bart nummer 1
er en heller kjip internal affairs agent som roter i Keitel's vepsebol.
Ray Liotta

slusker rundt som en politimann som elsker kokain, men som også er Stallones eneste støttespiller til slutt.
Robert Patrick

90talls politi bart nummer 2
er en drittsekk og Keitel's henchman.
Jeg ble overrasket over å se Janeane Garofalo som Stallone's deputy,

for hun er jo egentlig komiker.

Humor!
Siden filmen handler om New York/Jersey så er de fleste skuespillerne fra området. Dette resulterer i, annet enn en genuin New York følelse (den følelsen du får etter 4-5 timer med GTA 4), at hele 12 av skuespillerne senere dukker opp i Sopranos.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor alle disse skuespillerne skal hive seg rundt og lage denne filmen for småpenger (for budgjettet var såpass lite at de store stjernen måtte jobbe for tariff-lønn).

Michael Rapaport, som jeg har hatt et unormalt godt forhold til siden Boston Public
Stallone skjønner jeg, han vil vise at han er skuespiller (han gjør dette ved å spise seg feit for rollen, Oscars all around!), Ray Liotta også for han tar alt han får kasta etter seg (se Owe Boll "klassikeren" In the Name of the King hvor han hadde i kontrakten sin at han fikk beholde alle kostymene han brukte. Har du ikke egne klær lenger, Ray?), men Robert De Niro? Harvey Keitel? Robert Patrick (kanskje ikke helt på høyde med de to andre, men allikevel)?

Her ler de og koser seg, men neste gang De Niro og Keitel spiller sammen er Arthur og Minimoyene før Little Fockers. Tenk på det du
Hvorfor akkurat denne filmen? Regissøren er ingen spesiell (han har laget Walk the Line nå, men ikke da denne kom ut) og den er ikke sååå bra, den er jo så godt som glemt av omverden? Hvorfor ikke L.A. Confidential for eksempel? Den husker jo folk i hvert fall.

Cop Land har samme problemet som First Blood, den går så stille i dørene at den drukner i mengden.

The Walking Dead: The Movie
Filmen brenner sakte, kanskje for sakte og den bruker alt for lang tid på å bygge opp til klimakset. Når alt til sist går til helvete så er det omtrendt lydløst.

I tillegg så er det alt for mye folk her (et par deputy's som egentlig ikke tjener noen funksjon, fire-fem korrupte politifolk som kunne strammes inn), alle med sine konflikter og det er et par plot-twister for mye (tenker spesielt på Ray Liotta, hvis plot-twist de fint kunne droppa). Needless to say, dette er ikke The Social Network, en film hvor manus er utrolig tight og hvor alle karakterer fyller en funksjon (unntatt asiater kjæresten til nye Spider-Man som bare tenner på ting i senga hans).

'Why am I here?'

Ikke er Cop Land bra nok for castet sitt heller, skal du se en Sylvester Stallone film så ser du en Rambo film, Rocky, eller noe i den duren, vil du se en Robert De Niro film ser du Gudfaren, Casino, Goodfellas, Taxi Driver eller Raging Bull, vil du se en Harvey Keitel film ser du også Taxi Driver, eller Mean Streets eller Reservoir Dogs og vil du se Robert Patrick så, vel, så kan du se hva som helst for han dukker opp i alt.
Ray Liotta er det jo ingen som vil se så...

'Kvifør hatar du meg, Henning?'

Filmen fikk jo en heller lunken motagelse og Sylvester Stallone gir den skylden for at han ikke fikk gode roller på 8 år (før han tok tingene i egne hender å laget enda en Rocky film).

Det betyr at Cop Land er skyld i Spy Kids 3-D

Alt i alt?
Hadde de klart å koke det ned litt, konsentrert historien, så hadde filmen blitt mye bedre. Det er for mye som skjer her (samtidig som det egentlig ikke skjer noen ting (det venter en Pulitzer for den setningen der)) og da hjelper det ikke om castet er av et imponerne kaliber.
Fire av syv playstation 1 figurer som hopper.

Les om First Blood her!

Rambo: First Blood part II,

eller Rambo 2 om du vil, er den første filmen i serien som tar bruk av serie-kjennemerket overdreven vold og veldig mange dødsfall!

Rambo blir tatt ut av fengselet for å hente amerikanske POW's (Prisoners Of War) som fortsatt blir holdt fanget i Vietnam.

På veien rekker han å forelske seg i en dame,

få denne dama drept, skyte masse VC's og russere (soviet trener alle onde vietnamesere må vite), bli torturert, 

Hva med et deilig gjørmebad her i spaet?
redde en POW, og å bli doublecrosset av sitt eget land (DAM DAM DAAAAAM)!
Men han kommer seg unna, og lar være å drepe amerikaneren som doublecrosset han.

Så vandrer han inn i solnedgangen.

Rambo 2 er delvis skrevet av James Cameron, mannen som har laget de to mest innbringende filmene i verden, men Stallone hijacket hele filmen og klinte på med politisk agenda, og (i følge Cameron i hvert fall) alt som er dårlig med filmen. Ikke vet jeg, Cameron skrev inn John Travolta som Rambo's sidekick, ikke et godt tegn, men Stallone skrev ham ut igjen.
 
Dette er filmen hvor Rambo vinner Vietnam krigen på egenhånd og har fått mye tyn nettopp på grunn av det, ettersom slutten av 70tallet/ begynnelsen av 80tallet var tiden for Vietnam filmer som Apocalypse Now (1979), Hair (1979), The Deer Hunter (1978) og ikke minst First Blood (1982). Ikke akkurat filmer som beskriver deltagelsen som heltemodig.

Men om ikke annet så er Rambo 2 også filmen hvor Rambo's eksploderene piler gjør sin debut så det er da i hvert fall noe, kanskje det eneste, positive å ta med seg fra seriens rødhårede stebarn.
3 av 7 Stallones.

På fredags morgen, for mange uker (realtime edit: nesten et år siden) siden, rakk jeg akkurat å fylle full tank på Lancern, før den stille avgikk med døden.
Så jeg måtte kjøpe en ny blankere bil, og siden alle biler er like for meg så ble det en Nissan Primera! Hvit! Fire hjul og ratt!

To hjul!

To til!

Hurra!

Rekk opp hånda alle som blir overrasket over at et band ved navn 'Plumbo' ikke uttaler seg med finesse på Spellemanns Prisen.

Å? Hele kjendis-Norge, ja? Det var vel litt i overkant.

Så 'Plumbo' lirer av seg en dårlig vits foran hele Norges land, nå så ikke jeg på hele showet, men noe sier meg at det var fult av kleine vitser, som alle andre norske pris-show.

Så var det attpåtil for låta Møkkamann. Nå har ikke jeg hørt låta, men jeg innbiller meg at det ikke er snakk om en tungsindig ballade om Semmelweis (google it, bitches) prøvelser her.
Ikke har jeg sett så nøye på selve bandet heller, men jeg innbiller meg at de ikke er et Breivik-hyllest band, selv om kjendis-Norge får det til å høres sånn ut.

Så har dagbladet spurt de som lager produkte Plumbo, og de sier omtrendt at de driter i det.
Noen som dessverre ikke driter i det er Frp's Mette Hanekamhaug som benytter en hver anledning til å stikke nesa si ut i avisene.

Og for en gangs skyld har hun rett... Pfff... det er noen røde/grønne som skulle sagt det, ikke Frp. Da hadde mine hypotetiske rød-grønne politikere sett ut som fornuftige mennesker som kan tenke selv, og Frp hadde spart seg for å forsterke sitt image som innvandrerfientlig.
Men det er kanskje det de vil?

Duste politikere i alle leire, stemm HEPP!

(p.s. digger forresten hvordan Madcon bare smiler og ler ('Åååå det er så kleint å være her oppe uansett hva som skjer') i cirka 3 sekunder før de skjønner at de bør føle seg fornærma. Nice.)

Satt å så på bakom materialet til The Green Hornet her en dag.

Seth Rogen dukket selvfølgelig mye opp etter som han både skriver og spiller hovedrollen og den fyren altså... han har verdens mest irriterende latter. Hør Seth Rogen le her.

Seth Rogen ler hele tiden. Da jeg satt å hørte på dette fikk jeg flashbacks til en annen manns grusomme latter, Ricky Gervais. Hør Ricky Gervais le her.

Det er helt forfærdelig å høre på, og de må leve med den latteren resten av livet. Jeg vet ikke hvem som er værst jeg, det får dere bestemme, men det er en grunn til at latteren alltid blir klipt bort.

Er det noe interresse der ute for at jeg skal fortsette med Den Store DVD-opptellingen!?

Jeg har gjort det mest for meg selv (selvfølgelig), for å se hvor mange filmer jeg går igjennom, men i det siste så føles det mer som en jobb enn noe annet... Kall det en midtlivskrise, eller noe sånt.

Jeg fortsetter jo selvfølelig gladelig hvis det er noen som synes de er morsomme å lese.

Alternativ så kan jeg bare fortsette å lage film-anmeldelser i stedet.

Jeg har jo bursdag i dag og er dermed en dag nærmere døden.

Vær så god:

Det er mye som skal ordnes med en begravelse og jeg tenkte at hvis det skal gjøres ordentlig så må jeg gjøre det sjæææl. Så tredje avsnitt i begravelses følgjetongen.

Når man dør så skjer det to ting; sjelen forlater kroppen, og man får en pytteliten notis i lokalavisa, en dødsannonse.

I en dødsannonse står det gjerne noe sånt som 'Sovnet rolig inn' eller 'Gikk stille ifra oss etter kort tids sykdom'. Dette er kjedelige meldinger.
En dødsannonse er på en måte et siste hurra og, hvis ikke du har vært kul nok til at noen skriver et minneord om deg, det er sista gang du kommer i avisa.
Jeg vil at det skal stå noe kult, noe fantastisk, noe som er verdt å trykke. Henning; 'Gikk ut med høye fraspark og hornmusikk forrige fredag midt i gullrekka, men det gjorde ikke så mye for han likte ikke Skavlan noe særlig.'

Noe sånt, dødsannonsene er kjedelige nok som de er.

Så er det musikken i min begravelse. Som tidligere nevnt så skal det ikke være noen salmer. Jeg har tenkt lenge på dette, jeg har enda ikke klart å fylle opp programmet, men noen låter har jeg funnet som kan passe. De skal spilles av et live band selvfølgelig.

The Doors 'Yes, the River Knows'

er trist, fin og litt mystisk, så den kan representere min interresse for The Doors. Andre ville kanskje gått for Crystal Ship eller noe sånt, men det blir denne.

The Beatles 'I'll follow the sun'

vil være perfekt å avslutte med, på grunn av sin upbeat rytme. Jeg kan se for meg folka gå ut av lokalet, med denne i bakgrunnen (den er jo veldig kort, men bandet kan lett spille den flere ganger), og så er det ned på puben for å drikke seg drita og mimre. Ah... det er nesten synd jeg ikke kan være med selv.

Det er så langt jeg har kommet. Har lurt litt på Guns n' Roses 'Don't Cry' men jeg har ikke helt bestemt meg enda.

Siste innspurten før året er omme nå:

Paul

er en del av min on-going Spaced fanatisme og jeg likte den selvfølgelig, ikke like god som Spaced/Black Books men et sted rett under Burke and Hare.

The Last of the Mohicans

har lidd under saksa og kunne fint hatt en time ekstra med eksposisjon, i tillegg til at den er enda et eksempel på at man må ha hvite menn i hovedrollen (eller Will Smith) for å selge en film om minoriteter i USA.

Daybreakers

var helt grei, vampyrfilm med en twist.

Rambo

er den beste Rambo-filmen siden First Blood.

Zu Warriors From the Magic Mountain

er en vill og overnaturlig wire-fu film som er fin å se på, om enn ikke vanlig kost for vestlige ganer.

Unstoppable

står det om her.

Bad Leutenant: Port of Call New Orleans

er det naturlige resultat av et Werner Herzog og Nic Cage sammarbeid. Helt sinnsyk.

En ganske snill mann

har, i tillegg til de ærligste sex scenene på denne siden av MacGruber,

et veldig sterkt cast og en veldig god rolle av Stellan Skarsgård. Jeg ler når han ler og jeg blir lei meg når han blir lei seg. Uvanelig sterkt til norsk komedie å være. Og ustyrtelig morsom.

Jeg har vært uvanelig heldig med de norske filmene i det siste, for jeg har sett Sykt Lykkelig

også, og den likte jeg også veldig godt, selvom jeg ikke hadde trodd det på forhånd.

Percy Jackson and the Lightining Thief

var for barnlig (sic) til at jeg skal kunne få noe ut av den. Takke meg til Wrath of the Titans! Dessuten er Steve Coogan latterlig miss-castet, selv om de gjør et poeng ut av det.

Den tidlige Jackie Chan filmen Drunken Master

har litt for mye prompehumor (asia elsker bæsj, tiss og promp tydeligvis) og den versjonen jeg har skifter til den engelske dubben gjerne midt i en setning og så tilbake igjen til kinesisk like brått, men de er jo flinke til å sloss da.

Repo Men

likte jeg bedre enn jeg hadde trodd jeg skulle, selv om den mot slutten blir litt for tullete (men samtidig så klemmer den inn litt effektiv body horror). Akkurat i det jeg trodde filmen var for tøysete så redder den seg inn med en twist ending. Men i et øyeblikk der så likte jeg ikke filmen lenger.

Legend of the Fist,

som i vestlige land nedspiller undertittelen 'The Return of Chen Zhen' ettersom dette er en middelmådig sloss-såpeopera (som inneholder alt for lite slossing) basert på en middelmådig sloss-såpeopera mini-serie.

Så har jeg kastet meg over Pam Grier boksen min som inneholder Coffy,

som det står mer om her, Black Mama, White Mama

og Foxy Brown.

Alle var veldig funky, men selvom BM,WM har litt elementer av WIP (Women In Prison)

Ah, dusj scener i kvinnefengsler er så mye lykkeligere enn i mannefengsler
så er den nok den dårligste.

Riki-oh, eller The Story of Ricky,

er en historie som ikke gir noe mening i det hele tatt, men inneholder masse grafisk vold.

Den er selvfølgelig basert på en manga
Effektene er forøverig praktiske, ikke digitale.

The Minis

er en skikkelig dårlig dverg film, men det er en dverg film om Dennis Rodman som trener dverger i et basket ball lag. Det må jo telle for noe?

Jackie Chan og Jet Li sloss mot hverandre for første gang i The Forbidden Kingdom

men de har trøkket inn en phoo-faced Shia Leaubeaufaboff lookalike i hovedrollen som ødelegger ganske mye.

The Fugitive

og U.S. Marshals

så jeg, og jeg likte begge to, selv om de lider under å være laget på nittitallet.

En annen film som lider av en matt nittitalls følelse er Robin Hood: Prince of Thieves,

som jeg også har sett, mest på grunn av vage nittitalls minner.

Så var det tvseriene;

Burn Notice

er veldig morsomt og jeg har gjort unna hele andre sesong, 28 episoder, og bestilt den tredje.

Så noen episoder med Spaced

her om dagen, 4 stykk, og 2 episoder Black Books

bare fordi det er så bra.

Så hele første sesong av The Walking Dead

som jo var spennende, men kort med bare 6 episoder.

Etter at jeg var ferdig med Burn Notice så har jeg begynt på Chuck

og har sett 4 episoder alt.

Da var året jaggu over og jeg endte med 171 filmer og 417 episoder, alle sett på DVD eller kino (og en Arnold Schwarzenegger biopic sett i sin helhet (med reklamer og alt) på damekanalen Bliss).
Gratulerer til meg!